Skip to content

smile because it happend

november 18, 2011

Jeg har nå snart vært hjemme i 6 måneder. Det er lang tid det, likevel føles det ut som det var i går jeg gikk ut av flyet på Værnes og ble møtt av verdens beste venner og familie. Tiden etter har egentlig gått ut på jobb og skole. Jeg kjenner jeg savner USA, samtidig som jeg ikke gjør det og. Det er en rar følelse, når jeg tenker tilbake nå så har jeg en blandet følelse. Selvfølgelig kunne jeg ønske at jeg kunne få møte familien min i USA når jeg vil, men det er mye jeg ikke savner med det og. Jeg har jevnlig kontakt med v.familien min, og det håper jeg andre utvekslingstudenter har også. Tenker jeg tar turen over dammen etter russetid,dublin og sydentur er betalt. ♥

Yesterdays gone we gotta keep moving on,I’m so thankful for the moments so glad I got to know ya,
The times that we had I’ll keep like a photograph, And hold you in my heart forever, I’ll always remember you

– Amalie

Reklamer

spørsmål

juni 27, 2011

Fikk to spørsmål på bloggen og hvorfor jeg bytta kontakt person, og hvordan v.familien min var. Siden jeg faktisk ikke har skrevet om det, kan jeg egentlig skrive om det.

Hvorfor bytta du kontaktperson?

Siden jeg er hjemme, kan jeg vel egentlig si det sånn som det er. Jeg likte ikke kontaktpersonen min i det hele tatt, hun var  falsk. Jeg møtte henne to ganger på hele året mitt, og hun brøt mange regler. Hun fant på sine egne regler, som f.eks at familien min ikke fikk lov til å komme før skoleslutt, noe som er bullshit, i reglene står det i slutten på året. Så familien min kom faktisk ulovlig til USA, hvis man skal si det på den måten. Jeg visste at jeg ikke fikk lov til å dra til California med dem, siden hun elsker og ødlegge for folk, så derfor valgte jeg og ikke si noe om den turen. Det er derfor jeg ikke skrev noe om California turen på bloggen.  I tillegg pressa hun v.mor til å ha en utvekslingstudent i år, noe som hun hadde sakt nei til, men hun sendte inn søknad for henne uten og spørre. Tilslutt endte det med at en russisk utvekslingstudent ringte v.mor og spurte om de skulle være v.familien hennes. Etter det ble v.mor selvfølgelig sint og kontakta N.Y, og da flyttet kontaktpersonen min meg nesten ut av familien, p.g.a at hun da ikke kunne snakke med v.mor lengre. Heldigvis ordna det seg den gang, etter mye smisking fra v.mor sin side. Noe som egentlig var helt unødvendig, da det var kontaktpersonen min som hadde gjort mange feil. Akkurat da kunne vi ikke bytte kontakperson, fordi det ikke fantes noen andre i området mitt, men til slutt ble det så det ordna seg. Jeg kunne  ikke stole på den første kontaktpersonen min, og følte at alt hun gjorde var å ødelegge for meg. Jeg snakka med noen andre utvekslingstudenter på sånn bli kjent møte, og de hadde de samme erfaringene med henne.

Hvordan var vertsfamilien din?

Vertsfamilien min var helt kjempebra. Det tok en stund og bli vant til å bo hos dem, siden de er veldig forskjellig fra min norske familie. V.mor var tidligere narkoman, men hadde vært ren i sju år. Hun og v.far hadde ingen unger sammen, og de hadde begge unger fra før av. Tilsammen hadde de 9 unger, men kun tre bodde hjemme. Noen av ungene havnet ofte i trøbbel, så jeg ble veldig vant til drama. Ellers var det folk i huset HELE tiden, så når man var hjemme alene var det faktisk noe av det beste som fantes. Men alt i alt ble jeg så utrolig gla i familien min, humoren deres er akkurat som min, det at de behandla meg som en av deres unge og at jeg visste jeg kunne stole på dem. Jeg savner dem så utrolig mye, og jeg har fått meg en familie nummer to.

home sweet home

juni 7, 2011

Da har jeg kommet meg hjem til Norge, og har vært her noen dager.

Å si hadet var ikke så hardt som jeg trodde, men noen tårer, det ble det. Selve reisa gikk helt ok, alt av bagasje kom fram, og flyene var ikke forsinka. Det eneste som var veldig irriterende var at det var turbulens absolutt hele tiden, men det gikk da bra. Alt var verdt det da alle girlsa hadde kommet til Værnes, i tilegg var mye av familie som hadde kommet seg dit. Var helt ubeskrivelig og se alle igjen, og når jeg kom hjem var det kaffe og kaker med resten av familien.

Ellers har jeg hatt utrolig mye jet lag, så det satt en demper på årets vømmølfeiring. Har hatt utrolig mye hodepine, og sovet ca. hele tiden, men begynner heldigvis å bli bedre nå. Så egentlig er alt til det normale på Verdal, har og hatt første dag på jobb.

Nå er jeg igjen utrolig trøtt, og vet ikke helt hva jeg sitter her og skriver. Så med det takker jeg for meg, for dette blir altså siste innlegg på reisebloggen for denne gang. Har vært utrolig morsomt å se hvor mange som faktisk har gidda og følge meg, og hvem vet, kansje jeg kommer tilbake på bloggen og skal reise igjen om ett år?

HEJDÅ

-Amalie

i’ll always remember you

juni 1, 2011

I always knew this day would come
We’d be standing one by one
With our future in our hands
So many dreams so many plans

Always knew after all these years
There’d be laughter there’d be tears
But never thought that I’d walk away 
with so much joy but so much pain
And it’s so hard to say goodbye

But yesterdays gone we gotta keep moving on
I’m so thankful for the moments so glad I got to know ya
The times that we had I’ll keep like a photograph
And hold you in my heart forever
I’ll always remember you

Another chapter in the book cant go back but you can look
And there we are on every page 
Memories I’ll always save
Up ahead on the open doors 
Who knows what were heading towards?
I wish you love I wish you luck
For you the world just opens up
But it’s so hard to say goodbye

Yesterdays gone we gotta keep moving on
I’m so thankful for the moments so glad I got to know ya
The times that we had I’ll keep like a photograph
And hold you in my heart forever
I’ll always remember you

Everyday that we had all the good all the bad 
I’ll keep them here inside
All the times we shared every place everywhere
You touched my life
Yeah one day we’ll look back we’ll smile and we’ll laugh
But right now we just cry
Cause it’s so hard to say goodbye

Yesterdays gone we gotta keep moving on
I’m so thankful for the moments so glad I got to know ya
The times that we had I’ll keep like a photograph
And hold you in my heart forever
I’ll always remember you


-Amalie

see ya

juni 1, 2011

Nå er klokka snart 1 på natta her i Idaho, og jeg sitter og venter på at vekkerklokka til v.mor og v.far skal gå av. Akkurat nå føles det ikke helt virkelig at jeg skal forlate de, og ikke komme tilbake før om noen år. Jeg sitter også og er spent på reisa hjem, som tar hele 25 timer. Krysser fingrer og tær for at flyene ikke er forsinka, ingen bagasje blir lakt igjen og at jeg klarer og sove meste parten av turen. Har sittet og drukket kaffe i flere timer nå, så satser på at jeg klarer og være oppe 4 timer til, så jeg kan sove meste parten av turen. Jeg fikk forresten den fineste gaven av familien min, en scrapbook. Er kansje den fineste gaven jeg noen gang har fått!!

Men nå ringer alarmen til folket, så nå drar vi snart til flyplassen. SEE YOU VERY SOON NORWAY!

-Amalie

 

coming home

mai 31, 2011

Da er siste maskina med klær, kastet inn, og jeg sitter å venter på å putte de i kofferten. Etter det er jeg faktisk ferdig, og i følge vekta mi har jeg ikke overvekt, men det er ikke mange pounds det står på, så krysser fingrene for ikke overvekt. Hvis jeg får overvekt har jeg laga en pose med ting jeg kan kaste ut, så det ikke blir superakward på flyplassen. For de som lurer reiser jeg 1.juni kl 05.30 og kommer hjem på Værnes 2.Juni 11.00. Kommer til å bli en lang reise, men er verdt det.

Ellers har vi ikke internett her i huset, søren og, siden jeg hadde så masse jeg skulle skrive på bloggen. Graduation bildene har jeg fortsatt ikke fått, så må vel heller legge de ut når jeg kommer hjem. I morgen har jeg mange goodbyes og si, så kommer til å bli en veldig hard dag for meg. I natt er også siste natta jeg sover i dette huset, siden vi drar i morgen natt, for jeg må være i Boise ganske tidlig. Nå skal jeg pakke enda litt til, før det blir kvelden.

Suddenly, everything feels like yesterday ♥

-Amalie

 

I MADE IT

mai 27, 2011

I look up to the sky 
and now the world is mine 
I’ve known it all my life 
I made it, I made it! 
I used to dream about, the life I’m living now 
I know that there’s no doubt 
I made it, I made it! 

Graduation er over, utvekslingsåret mitt er over. Jeg var så sikker på at jeg ikke kom til å gråte, men plutselig gikk det opp for meg at alt er over. Hele graduation opplevelsen var helt syk, definitivt den beste opplevelsen min i amerika, det å kaste hatten opp i været mens man sang til senior sangen «I made it», var helt syk. Og plutselig sto jeg der å ikke kunne holde tårene inne, utvekslingsåret mitt er over, tiden på high school er over, og jeg måtte si hadet til utrolig mange av mine venner. Jeg kan ikke forstå at året jeg har drømt om så lenge er over. Nå skal jeg virkelig nyte de siste dagene her og henge med folka jeg er så utrolig glade i.

Kommer til å legge ut flere bilder av graduation i morgen. Synes så synd på alle utveklsingstudentene som ikke fikk ta del i det, definivt den beste opplevelsen!

-Amalie